Til Forsiden
Til Bloggen
Facebook
Twitter
Rockemusikkens Ekstremister
Intervju med «Dødsmetallrocker» André Bjerring
Death Metal er en meget spesiell musikksjanger. Død og fordervelse, blod og grusomheter. Morbide tekster og groteske virkemidler. For en utenforstående er det et komplett vanvidd.
-Death Metal kan beskrives med tre ord, sier André Bjerring (36), bassist i gruppa Dominant og ivrig konsertgjenger, det er:
TRØKK, TRØKK, og TRØKK! ! –
Alt trekkes ytterligheter. Tekstene og opptredenen skal så langt ut i det ekstreme som det er mulig å komme.
-Musikken er teknisk vanskelig å spille og det går unna i et voldsomt tempo. Tilsynelatende står vi bare og hamrer løs på instrumentene, men det ligger mange timer med øving bak hvert eneste riff og hver eneste bassgang.
André er en voksen, tenkende mann, med ansvarsfull jobb og et vanlig liv. Likevel bruker han mye tid og ressurser på dette.
-Death Metal er min form for ekstremsport, mitt basehopp om du vil. Når jeg står på en scene og spiller er jeg så høyt oppe at adrenalinet spruter, utladningen er kolossal.
En Death Metal konsert er ikke noe for sarte sjeler.
Det er nesten helt mørkt og bandet spiller i et frenetisk tempo. Lydnivået nærmer seg smertegrensen og vokalisten utstøter lyder dypt nede fra halsen, nesten som en slags strupesang. Growl-vocal heter det visst. I salen hopper og danser svartkledde kropper. Dette er det fullkomne kaos. Det er som et vekkelsesmøte på speed.
-Miljøet er så langt jeg kjenner det, helt fritt for dop, sier André. En konsert er en så intens opplevelse at ytterligere kjemisk stimulans er helt unødvendig, og fullstendig bortkastet.
Deltagerne er vanlige, sindige mennesker som på denne måten får en kraftig utblåsning og utlufting av aggresjoner og mentalt støv.
Krever trening.
Det er nok ingen som blir ”frelst” på dette på første forsøk, dette krever trening.
-Min vei til sjangeren var ganske lang, men den er også ganske oversiktlig, hevder André. Jeg husker helt tydelig de første stegene. Tidlig i tenårene hørte guttegjengen på slikt som Claptons ”Tulsa Time” og Mark Knopflers ”Money for Nothing”. Det var noe med den rå gitaren som fascinerte. Mange av kompisene stoppet der, men jeg ville videre, finne det som var enda råere. Det ble Deep Purple og Bon Jovi.
Jeg husker spesielt AC/DCs ”Blow up your Video”. Det var skikkelig TRØKK! Den kassetten spilte jeg sønder og sammen, det var ikke filla igjen av den. Dette var Heavy metallmusikk!
Heavy Metal, er ikke det en merkelig betegnelse på en musikkform?
-Tja? Det er iallfall en betegnelse som mange gjør krav på opphavsretten til. Den første gangen jeg vet uttrykket brukes er i Steppenwolfs ”Born to be wild” fra filmen ”Easy Rider”.
I like smoke and lightning
Heavy metal thunder
Racin’ with the wind
And the feelin’ that I’m under
-Etter AC/DC og Black Sabbath gikk veien videre mot det som var enda råere, enda mer upolert. Det ble Metallica, Slayer, Sepultura, Orbituary, Deicide, fortsetter André, det var som å gå fra rom til rom. I hvert nytt rom jeg kom inn i var det en dør som førte videre til et nytt, enda råere rom. Et som var enda mer spennende og stimulerende.
-Da jeg til slutt kom inn i det rommet som heter Death Metal, var det ingen nye dører, så her er jeg nå. Dette er for meg det ultimate uttrykket. Det råeste og mest direkte jeg kan tenke meg. Det er det mest stimulerende og intense. Det er energi i rendyrket form
Death Metal er ingen massebevegelse
Fenomenet oppsto i USA med gruppa DEATH, og der har det en viss utbredelse, men i Norge er det relativt beskjedent. Da de største heltene, Cannibal Corpse, spilte i Oslo trakk de i underkant av 600 personer. Så det er langt igjen til Bruce Springsteen, Rolling Stones og et fullsatt forballstadion.
Hva med resten av verden?
-Musikken har oppnådd en viss popularitet i Sør-Amerika og i Sørøst-Asia.
Også i Den Arabiske Verden har det bygget seg opp et miljø, forteller André. Jeg hører historier om grupper av unge mennesker som møtes og spiller Death Metal. Siden musikk ikke er spesielt velkommen i deler av Islam, foregår det oftest i det skjulte. Men det har utviklet seg en egen retning der med innslag av arabisk musikk, med en annen type harmonier og kvarttoneskalaer. Et navn i den forbindelse er gruppa MYRATH fra Tunis, som riktignok spiller Heavy metal og ikke Death Metal, men de er et godt eksempel på hva jeg mener.
-Til og med det prestestyrte Iran har en undergrunnsscene for musikken. På konserter der er det dog kun lov til å spille instrumentalmusikk eller bruke tekster som er godkjent av kulturdepartementet. Flere navn har dukket opp her i vest, men de blir fort borte igjen. Tyrannier har vel aldri vært særlig begeistret alternative kulturer og grupperinger.
Hva med framtiden?
-Vel, en ting kan jeg i alle fall si med sikkerhet; Death Metal Music vil aldri bli Mainstream. Det ligger i miljøets natur. Det er nok dette faktum som gjør at mange trekkes mot miljøet. Det er ingen som eier denne musikken, ingen musikkindustri eller impressario, den er vår egen.
Hvis du stiller opp Melodi Grand Prix, og tanken om at musikken skal likes av så mange som mulig etter bare en gangs gjennomhøring, som den ene ytterligheten, så er Death Metal den motsatte ytterligheten.
Death Metal er LIVE!
Hva er det viktigste i Death Metal-livet ditt?
-Konsertene! Death Metal er først og fremst Levende Musikk. Alt bygger opp mot konsertene. Når jeg står på scenen og spiller, forsvinner verden. Det er en intensitet som ikke ligner noe annet jeg kan tenke meg.
Hvor vanskelig er det å spille?
-Til forskjell fra Black metal og lignende så er Death metal både komplisert og strukturert. Det er gjennomøvet og terpet. Det er lite rom eller mulighet for improvisasjon i det tempoet. Death Metal musikere er seriøse og hardt arbeidende, det ligger hundrevis av timer med øving bak konsertene.
Hvor viktige er de til tider morbide tekstene?
-Sjokkering er viktig, både i tekst og framføring, men i motsetning til annen rockemusikk så har ikke vokalen noen framtredende posisjon. Vokalen er mer å betrakte som et av flere instrumenter. Selvfølgelig blir ofte vokalisten en slags frontfigur, men det er først og fremst fordi han (det er veldig få kvinner på scenen) har mulighet for å bevege seg rundt og opptre med visuelle effekter. Resten av gruppa har mer enn nok med å spille.
Hva med humor?
-Ja, selvfølgelig finnes humor. Det hele er i stor grad basert på humor. Når det hele trekkes så langt ut i det morbide og groteske som i Death Metal, så gjøres det selvfølgelig med humor. Det er alltid et element av humor i et slikt katastrofeområde. Ingen i miljøet er f. eks. satanister eller lignende. Vi løper ikke rundt på kirkegårder om natta eller går med ønsker om å brenne kirker og vanhellige andres tro. Vi er ikke troende, det store flertallet er nok ateister men der stopper det.
-Men jeg vil likevel understreke fravær av alle former for underliggende motiver. Det er absolutt ingen trekk av fanatisme eller kultlignende ting! Death Metal handler om musikken og effektene, og kun om dette ene; å trekke alt, både lyd og tekster så langt ut i det ekstreme som overhode mulig. Det er musikalsk energi i sin reneste form.
Det er TRØKK, TRØKK, TRØKK!
-I kveld skal jeg forresten hjem og se på gamle opptak av «Vi på Saltkråkan»!
En pussig ting å gjøre for en Death Metal musiker, …..eller?