Forsiden
Bloggen
Facebook
Twitter
Vietnam – En Reise i Rom og Tid
For oss som var unge på 60- og 70-tallet symboliserte navn som Vietnam, Saigon og FNL det vi trodde på. Det var store, stygge USA som ville undertrykke et lite men stolt folk. Det var Davids kamp mot Goliat. Vi marsjerte og demonstrerte, vi ofret nattesøvnen for å heise det nordvietnamesiske flagget i skolegården – vi var villige til å blø for de undertrykte. Men; hva skjedde egentlig? Hvordan var livet for dem det gjaldt? Hvem er de egentlig, disse vietnameserne?
Saigon i Juli
Saigon i juli er en tøff utfordring for en nordboer. Temperatur opp mot 40 grader i skyggen og en luftfuktighet på nesten 100% legger en demper på aktivitetsnivået. Et hotellrom med airconditioning er omtrent den eneste måten å overleve på. Gjennom vinduet ser jeg at selv Saigon River knapt nok orker å bevege seg. Det brune sølevannet flyter som seig sirup mot havet. Pussig nok renner vannet vekselsvis ut mot havet og inn fra havet alt etter tidevannet.
Den norske reiseguiden forteller at byen nå offisielt heter Ho Chi Mihn city eller Thàn Phô Hô Chi Mihn, men at alle dens innbyggere forsatt kaller den Sài Gôn. Strengt tatt er Saigon navnet på byens 1. distrikt, men det er det tydeligvis ingen som bryr seg om
Først etter mørkets frambrudd blir det levelig temperatur ute. Det er da byens innbyggere våkner til liv. Det største nattmarkedet, Ben Thanh, ligger midt i sentrum, og er en spennende opplevelse. Det er et mylder av mennesker, vietnamesere og turister om hverandre.
Som i alle asiatiske byer er det markedet som er byen puls
Med kaldt øl foran meg blir jeg sittende og bla halvveis interessert i reiseguiden. Jeg merker knapt at en mann setter seg ved siden av meg før han sier: –Hvor i Norge er du fra?
Jeg snur meg og ser et smilende ansikt, en aldrende vietnamesisk mann.
–Jeg har bodd i Norge i 25 år ,i Tønsberg, sier han på nærmest perfekt norsk når han ser mitt forundrede ansikt, men nå har jeg flyttet hjem igjen. Det er alt for kaldt å bo i Norge.
–Than, sier han og rekker fram hånden, jeg heter Than,
–Jan, sier jeg og tar hånden hans
–Er du på ferie?
–Tja, på en måte. Jeg har reist hit for å prøve å skrive litt om livet i Vietnam. Du vet, vi nordmenn var ganske engasjert i Vietnam-krigen en gang i tiden. Vi romantiserte ganske mye over den.
–Jeg opplevde den, sier han, og det var slett ikke noe romantisk
Vi ble sittende lenge og prate sammen den kvelden, helt til det begynte å lysne og gatene tok til å tømmes.
–Hva slags planer har du?, spurte han da vi var i ferd med å bryte opp, har du tenkt å bli i Saigon?
–Nei, jeg har vel egentlig tenkt å komme meg litt ut av byen, ut til kysten. Jeg har leid en bil som jeg skal hente i morgen tidlig.
–Jeg skal reise til hjemstedet min, MuiNé i morgen, for å besøke min kones grav. Hvis du vil så kan vi reise sammen. Hvis du ikke har tenkt å reise andre steder, da.
Det hadde jeg ikke og dermed satt vi bilen på vei til MuiNé tidlig neste morgen.
Than’s historie
–Jeg var lærer, forteller Than, jeg underviste i engelsk ved en skole her i Saigon helt fram til Nord-vietnameserne kom i -75. Samtidig jobbet jeg som tolk for amerikanerne og da de forsvant ble livet vanskelig for å si det forsiktig. Sammen med familien flyttet jeg tilbake til MuiNé og vi unngikk derfor de verste represaliene, men livet var vanskelig. Tiden gikk stort sett med til å skaffe mat – til å overleve. Det var først da vi kom til Norge at jeg fikk tid og avstand nok til å tenke gjennom hva denne krigen egentlig hadde dreiet seg om.
–For oss var det enkelt. Det var de store, stygge amerikanerne som trampet på et fredelig folk.
–Det var langt fra slik det var i Saigon og i hele Syd-Vietnam. For oss var det et spørsmål om å velge mellom to onder. Det korrupte styret og generalene i sør var bare ute etter å få tak i så mye som mulig av pengene som amerikanerne pøste inn i landet mens kommunistene i nord ville at hele landet skulle gå i en takt som de bestemte. Da amerikanerne dro gikk den sydvietnamesiske hæren i oppløsning og hersket unntakstilstand i landet. Det var en grusom tid. Vi merket ikke så mye til det i vår lille landsby men vi hørte alle de groteske historiene.
–Hvordan kunne et så lite land beseire verdens mektigste krigsmaskin? det har jeg aldri helt forstått.
Than smiler –Dersom to gutter sloss, en stor og sterk og en litt mindre og den minste nekter å gi seg, uansett hvor mye smerte han påføres, da har den sterkeste kun en utvei, han må drepe den svakere. Altså; slik jeg ser det ville den eneste måten USA og det Sydvietnamesiske regimet kunne ha vunnet krigen på vært å bruke atomvåpen….. å utslette hele Vietnam. Men det krevde lang tid og mye blod å få dem til å innse det.
Turen til MuiNé er kun 200 km men den tar nesten 5 timer. Trafikken er kaotisk, det er som Færøvik sier i Buddhas Barn: Vietnameserne er høyrekjørere men ikke fanatisk…..
Trafikkskilt, i den grad de finnes er vel til pynt og hornet brukes til å si fra at: Her kommer jeg.
Merkelig nok er det allikevel ingen aggresjon å spore, ingen knyttnever eller langfinger.
–Vi er fredelige mennesker, sier Than, la oss være i fred og vi vil ikke plage noen.
–Turistene er i ferd med å overta landet. Kapitalistene er tilbake, sier han plutselig, det bygges nye hoteller overalt. De unge vil ikke ta over den tradisjonelle måten å leve på, de vil heller jobbe på hoteller, på barer og i butikker. De vil heller se på tåpelige TV-serier enn å lære å fiske. Jeg liker ikke det som skjer. Familien og forfedrene er veldig viktige for oss her. Hvis vi ikke lever i harmoni med våre nærmeste, både de som lever og de som er døde, så vil vår kultur forsvinne, akkurat som den har gjort i Vesten. Akkurat som den gjør når for mye makt blir samlet på for få hender.
–På kort sikt gir nok det et mer behagelig liv, men… Det er et gammelt ordtak som sier at hvis du gir en mann en fisk så kan han leve en dag, men hvis du lærer ham å fiske så kan han leve et helt liv.
Vi går en tur i Phan Thiet den samme kvelden.
–Jeg vil vise deg noen kontraster, sier Than, og det er mange av dem. Vi lever fortsatt store deler av livet utendørs, sammen med familien og naboene.
Overalt er det smilende og vennlige ansikter det er vanskelig å tro at dette er de menneskene som verdens mektigste krigsmaskin ikke kunne beseire.
–Vietnamesere er frie mennesker, særlig her i syd. I nord er det litt annerledes, men her er uavhengighet en viktig side av livet. Samtidig så er fellesskapet selve grunnlaget for livet. I bunn og grunn synes vi litt synd på turistene som kommer hit og kaster penger rundt seg, Det som er viktig i livet kan ikke kjøpes for penger. Samhold, vennskap og fred i hjertet.
På min siste kveld i MuiNé sitter vi og ser utover havet og på solen som er i ferd med å forsvinne, naturen speiler den fred og harmoni som åpenbart finnes i menneskene her.
–Jeg tror, sier Than, at McDonalds, Coca-Cola og vennene deres kommer til å klare det som Pentagon ikke klarte, deres våpen er ungdommens drøm om framtiden. Dette er en fiende vi ikke kan beseire, for dette er en fiende som ikke syns. Livet er ikke så enkelt som det fremstilles på TV, men hvordan skal vi få de unge til å forstå det? De føler jo at de får det de ønsker seg på denne måten.
–Jeg er gammel nå, jeg skal ikke leve så mye lenger. Jeg vil bare være her, stelle for mine døde forfedre og passe min kones grav. Jeg skal sørge over mine tapte år. Min eneste store bekymring er at ingen kommer til å passe min grav når jeg dør. Barna er igjen i Norge og kjenner ikke nok til de gamle tradisjonene. Mine søsken er alle borte, det er bare meg igjen. Men slik er det og slik kommer det til å bli, det er ingenting jeg kan gjøre med det.
Jeg reiser tilbake til Saigon den neste morgenen. Det siste Than sa til meg før vi skilte lag, var at dersom jeg skulle komme til å skrive om denne turen, måtte jeg love at jeg skulle forandre navn og steder og ikke vise noen av bildene jag tok av ham.
–Det vil bare komme til å gi barna dårlig samvittighet om de leser det, og hva godt skulle vel kunne komme ut av det?
Kanskje har han rett Than, kanskje er det viktig å vite hvor vi kommer fra? Hans kultur har jo tross alt overlevd i over to tusen år. Våre vestlige verdier, vår forbrukskultur er knapt 150 år, enda tror vi at det er vi som forvalter sannheten…….?
|
Vietnamesisk kultur: Den vietnamesiske kulturen er i hovedsak basert på fire prinsipper. Å vise troskap mot familien, å ønske å skaffe seg et godt navn, å søke etter kunnskap og å respektere andre. Landet har vært under sterk innflytelse fra kineserne i over to tusen år. Konfutsianismen har sterke røtter. Dårlig oppførsel er derfor ikke bare en skam for den enkelte men for hele familien, på samme måte som suksess heller ikke tilhører den enkelte men hele familien. Familiens er også meget patriarkalsk, husets herre er nærmest allmektig og tar alle viktige avgjørelser. |