Økonomisk Sjokkterapi
Sjokkdoktrinen – Katastrofeøkonomiens frammarsj.
av Naomi Klein
Anmeldt av Jan Bjerring
Sjokkdoktrinen er Naomi Klein’s tredje bok.
Etter at hennes første bok «No Logo» kom ut i 2000 har Klein blitt en ledende figur i kampen mot globalisering og kapitalmakt.
I Sjokkdoktrinen som kom ut i september 2007 griper hun tak i det Peter Schumpeter kaller «kreativ destruksjon».
Fra Pinochet’s Chile, til Russland under Jeltsin , til Irak under den såkalte Koalisjonsregjeringen og til privatiseringen av skoleverket I New Orléans etter orkanen Katrina viser hun tydelig hvordan storkapitalen utnytter krig, revolusjon eller naturkatastrofer til å skaffe seg kontroll over et lands økonomi.
Politikken som ble utviklet av Nobelprisvinner Milton Friedman og hans Chicago School of Economics har i alle disse tilfellene (og i mange flere) blitt gjennomført mens samfunnetmaskineriet helt eller delvis har vært satt ut av spill.
Ifølge Friedman’s teorier skal ikke staten påp noen måte gripe inn i det frie markedet men la markedet ordne opp selv. Det er markedet og ikke politikerne som vet hva som skal til og grådighet veid mot grådighet vil alltid finne den veien som er best egnet til å bygge et samfunn. ( Som Gordon Gekko sier i filmen Wall Street: «If you need a friend, buy a dog») Hvis Staten eller det offentlig blander seg inn vil det bare resultere i uforutsigbarhet og kaos.
Det ble forutsatt at markedet skulle være helt fritt for reguleringer til og med sammenlignet med tiden før depresjonen og børskrakket i 1929.
Klein viser hvordan Sjokkterapien ble brukt under og etter Pinochet’s revolusjon og maktovertagelse i Chile. Pinochet’s nærmeste økonomiske rådgivere var de såkalte «Chicago Boys» alle utdannet under Friedman i Chicago og Friedman selv reiste flere ganger til Chile for å bistå. At revolusjonen i tillegg stort sett var initiert og finansiert via CIA forsterker ytterligere bildet av at her var den amerikanske storkapitalen sentral. All virksomhet som var nasjonalisert under Allende ble solgt for en billig penge, private selskaper, oftest amerikanske, overtok alle vesentlige virksomheter, fagforeninger ble forbudt og opposisjonen ble enten arrestert, torturert og drept eller ble drevet i eksil. Et eksempel som nevnes konkret i boken er økonomen og diplomaten Marcos Orlando Letetier som var en av Allende’s nærmeste medarbeidere og som ble drept med en bilbombe av Pinochet’s agenter i Washington i 1976.
Sovjetunionens sammenbrudd
Etter Sovjetunionens kollaps i 1991 har den russiske økonomien gjennomgått en dramatisk endring. Veien fra planøkonomi til markedsøkonomi var brå og brutal. Korrupsjon og tilfeldige privatiseringsprossesser overførte store selskaper og verdier til oligarker med de rette politiske forbindelsene. Jeltsin satte i gang en sjokkterapi etter anbefaling av IMF, det internasjonale pengefondet og en gruppe amerikanske økonomer som for eksempel Larry Summers.
Resultatet for befolkningen var katastrofal. BNP falt med hele 40% fram til 1999, det ble hyperinflasjon som frarøvet folk flest deres sparepenger og kriminaliteten og motløsheten rådet.
Hovedtyngden av statsbedrifter som var bygget opp gjennom årtier ble privatisert med voldsom hastighet og til spottpris. Ofte var det tilstrekkelig at en fabrikksjef ga beskjed til korrupte tjenestemenn om at han hadde overtatt bedriften han var ansatt i. Ingen rakk å protestere før overføringen var gjennomført.
Under dekke av en statlig plan for restruktureringen av landet økonomi ble det gjennomført de mest groteske transaksjoner, det var et ran gigantiske proporsjoner som savner sidestykke i den moderne verden. Mange av de nyrike oligarkene satt selv i sentrale posisjoner både i det offentlige og det private næringslivet. Deretter tok mange av dem pengene sine med seg og flyttet til vestlige land hvor de kjøpte opp forballklubber og lignende.
I tillegg til vanskelighetene med å kreve inn skatter medvirket denne kapitalflukten til at den russiske økonomien kollapset i 1998.
Økonomien bedret seg etterhvert som etterspørselen etter russiske naturressurser tok seg opp og helt fram til Putin’s hasardiøse spill i Ukraina har det gått stadig framover.
I dag befinner 85% av alle pengene i Russland seg innenfor en radius på 30 km i det sentrale Moskva mens resten av landet lever under helt andre betingelser. Eliten tillater seg fortsatt de mest ekstravagante prosjekter som OL i Sotsji mens store deler av befolkningen sliter tungt. Alt dette forgår etter sjokkdoktrinens prinsipper og ideen er at før eller siden vil denne politikken komme folk flest til gode. Klein viser at det ennå ikke finnes eksempler på at det virkelig fungerer slik mns det finnes mange eksempler på det motsatte, at en slik politikk har gjort livet vanskelig for svært mange mennesker og bedre kun for et fåtall.
Etter invasjonen i Irak skulle alle gode krefter settes inn i gjenoppbyggingen.
Det er mange ting man kan anklage Bush-administrasjonen for, ulovlige invasjoner, bruk av tortur, overstyring av verdensøkonomien via IMF og Verdensbanken. Listen kan gjøres lang.
Men den viktigste arven verden har fått etter Bush er idealet om den «uthulte regjeringen». Alt den amerikanske administrasjonen kunne privatisere, ble privatisert, dog med militærvesenet som eneste unntak.
Forsøksfeltet der denne privatiseringen av regjering skulle prøves ut var Irak etter invasjonen. Gjenoppbyggingen ble styrt etter økonomiske modeller. Når generalene ba om 200.000 soldater gikk forsvarsminister Rumsfeldt med på å sende 100 000 resten skulle komme fra private kontraktører. Dette prinsippet ble gjort gjeldende på alle områder og dermed kom gjenoppbyggingen raskt ut av den amerikanske regjeringens kontroll. Blackwater fikk i utgangspunktet oppdraget med å beskytte Paul Brenner , lederen for prosjektet men ganske vokste selskapets engasjement kraftig blant annet til deltagelse i rene kamphandlinger som den såkalte Mahdi-armeen i 2004. Når så noen av de ansatte gikk amok i 2007 på Nisour-torget og drepte 17 uskyldige mennesker, kunne den amerikanske administrasjonen toe sine hender. Blackwater på sin side gjorde det ethvert fornuftig selskap ville gjort – de skifter navn til Xe Services og fortsetter som før
Den såkalte «Grønne sonen» i Bagdad (også kalt ”den sikre sonen”) ble drevet som et privat firma og giganten Haliburton som fra 1995 til 2000 ble ledet av visepresident Dick Cheney fikk ansvaret for alt fra matleveranser til underholdning og til skadedyrsbekjempelse.
Da oljeleveransene fra Irak kom i gang igjen viste dett seg at også den ressursen var overtatt av amerikanske selskaper. Av alle arbeidsplassenen som ble skapt etter invasjonen gikk kun 5 % til Iraks befolkning. Og Vesten undret seg over hvorfor irakere flest etter hvert ble så fiendtlig innstilt.
Det mange trodde skule bli en ny start for et hardt prøvet folk etter årtier under en umenneskelig despot viste seg kun å bli bonanza for Vestens kapitalister.
Naomi Klein tar på denne måten for seg land etter land og region etter region for å vise hvordan den private kapitalen utnytter kriser, krig og katastrofer for å skaffe seg økte inntekter og økt innflytelse. Hun skriver om den såkalte «Tiger-økonomien» i Sørøst Asia, om utviklingen i Sør Afrika etter Apartheid, om framveksten og etter hvert ødeleggelsen av de økonomiske reformene i Sør Amerika på 70 tallet.
Størst inntrykk gjør kanskje historien om hvordan de private aktørene innen utdanning la den offentlige skolen død i New Orléans etter Orkanen Katrina i august 2005. Da stormen stilnet og før opprydningsarbeidet var kommet i gang hadde myndighetene gitt de private aktørene ansvar for å bygge opp skolesystemet igjen med det resultatet at utdannelsestilbudet i de fattige bydelene ble drastisk redusert. Det er lite fortjeneste å hente der.
Konsekvensene av alle disse tilfellene hevder Klein vil nødvendigvis være at en stadig større del av verdens velstand og velferd vil bli konsentrert på stadig færre hender. Dermed vil disse gruppene i stadig større grad bli utsatt for befolkningens vrede og det vil igjen føre til framveksten av såkalte sikre områder beskyttet av væpnet milits, noe som igjen vil skape større avstand mellom de som har og de som ikke har.
Naomi Klein’s bok burde være obligatorisk lesing for studenter både innen økonomi og statsvitenskap. Den burde i prinsippet være standard lesing for alle som interesserer seg for politikk og for vår framtid